top of page

AMERICAN GOTHIC - DANCING ABOUT ARCHITECTURE _ DAVE FRANKLIN
 

Det lønner seg alltid å ha en plan. Stuart Pearson har en plan. Ikke bare har han en plan, men han er også i ferd med å sette den siste brikken i den tredelte planen på plass. Det hele startet med albumet Dark Americana: Stories and Songs, en slags sonisk mytologi for en alternativ amerikaner, et lydlandskap der mordballader og folk noir står side om side med bilder av Andrew Wyeth og Edward Hopper.

Mojave var det andre albumet i denne Dark Americana-serien, en mer moderne versjon av de samme mørke og deilige stemningene, og et album som er et naturlig musikalsk reisefølge for den hellige treenigheten Waits, Cave og Cohen. Og nå avslutter den siste delen, American Gothic, dette trykkende settet.

Og allerede fra starten av vet du at du er tilbake i Pearsons forblåste land; We Are The Falling Rain er en sakte utviklende melodi som bølger frem og tilbake mellom stampende beats og skrikende fioliner og nesten uakkompagnert vokal, der musikken av og til bryter inn i mer gjenkjennelige låtstrukturer, men som oftest nøyer seg med å forbli en apokalyptisk kjedegjengblues. Velkommen tilbake, folkens!

Men bare for å bevise at han er i stand til å bevege seg på tvers av stil og lyd, sjanger og til og med forventninger, er Ticking Away bygget like mye på skimrende mandoliner som på de mer forventede resonante og helvetesgitarene. Resultatet er en kjølig blanding av folk og blues, den akustiske og den elektriske verden, søtt og surt, tid og tidevann, og til slutt kreativitet og kaos når sangen ser ut til å sluke seg selv før den forsvinner i de harde vindene.

 

Lochinvar leker seg med tex-mex-toner og himmelske kor, stemningsfulle og nostalgiske gitartoner og 60-tallets kammerpopaktige vokalinnslag.

Jeg er ikke sikker på hva som skjer med Hunter Lowry, men det virker som at når hun er involvert i låtskrivingen, tar ting en vending mot det mer musikalsk kjølige. Ta for eksempel det hjemsøkte barnerimet/seriemordersangen Where Are You; alt jeg kan si er at du ikke bør høre på denne hvis du er alene hjemme. (Sjekker at ytterdøren er låst) På samme måte er The Abandoned Carousel den typen fortelling folk forteller hverandre rundt leirbålene om natten for å skremme vettet av hverandre. (Sørg for at vinduene er sikret.) Pearson har likevel bare seg selv å klandre; han giftet seg tross alt med henne!

Og mens vi er inne på det, kan vi også nevne at Runaway Girl er en sang som er besatt. (Slår på alle lysene i huset.)

Det er noen få sanger som vi allerede er kjent med. The Devil Whammy går på mer groove enn det som har vært før, og jeg har allerede beskrevet den som en slags Macarena for gothere eller en Gagnam-aktig dirge-disco-låt for de nylig udøde fremført av The B52's i et forferdelig humør; jeg skal bare gjenta meg selv, for det oppsummerer det hele.

We'll Meet Again pulserer og kryper, smyger og sniker seg gjennom det musikalske landskapet, sannsynligvis like utenfor Paris, Texas, på et punkt der den krysser helvetes tredje sirkel (sirkelen for boybands og gangsta-rappere, tror jeg.) Drivstoffet er en ubarmhjertig og rastløs basslinje og en romslig beat som ikke bare driver låten fremover, men som Pearson også kan henge et og annet riff og motiv på, og backbeatet er så hypnotiserende at han bare gjør det sparsomt. Mindre er som kjent mer, og da burde det være logisk at dette mye mindre er så mye mer. Og det gjør det.

3 Feet From A Vein er en nydelig låt, fortellingen om en gruvearbeider hvis liv tar slutt akkurat idet han var så nær ved å treffe gullåren, tror jeg. Det er også et episk lydbilde som inneholder repeterende banjo-virvler, beats bygget opp av lyden av slit og vokalvask som Ennio Morricone eller Pink Floyd fra Dark Side of the Moon-tiden ville ha jaget deg nedover gaten for å få tak i.

Albumet avrundes med One Old Coyote, en låt som smyger og glir mot lytteren, en splittet kjærlighetsballade, en sang om ensomhet og tro, dødelighet og lengsel. En sang bygget opp av forsiktige gitarskår, flyktige og svevende fioliner og skrapete celloer. Musikk som skapt for den siste valsen ved tidens ende, en vakker og inderlig avrunding.

Noe av det fine med artister som er i stand til å piske opp en slik fantastisk lydstorm som dette, er at de ikke så lett lar seg kategorisere, og at man derfor kan more seg med å finne opp sjangre og outrerte merkelapper for dem. Jeg mener, lytt til et hvilket som helst spor her, hva som helst med Stuart Pearson ved roret egentlig, og du kommer opp med sjangre som Voodoo Swamp Rock, Shamanic Dustbowl Blues, Western Psychoboogie og Apocalyptic Punk, som alle er fantastisk treffende, selve definisjonen på dyp og meningsløs. Og slik er begrensningene ved sjangre og merkelapper.

Men seriøst, det er noe i musikken hans som er så filmatisk, ofte episk, at låtene føles som om de burde spilles mens rulleteksten til årets film ruller, muligens med en gruppe kriminelle som har slått det korrupte systemet og kjører av gårde med sine dårlig tjente penger inn i solnedgangen... skrevet av H.P. Lovecraft. Spill American Gothic og fortell meg at du ikke ville sett filmen som dette ville vært soundtracket til.

 

Stuart Pearson lager ikke bare album, han bygger alternative musikalske verdener. Verdener som til dels synes å grense til vår egen, ikke bare geografisk, men også kronologisk. Hans musikalske bakland er befolket av falne helter og mislykkede oppdagelsesreisende, de mislykkede og de mislykkede, de som søker forløsning og de som er utenfor rekkevidde, det dypsindige og det profane, det virkelige og det innbilte, det som aldri var og det som en dag kan bli. Merkelige verdener der eventyr og myter eksisterer side om side med virkelighet og minner. De er fantastiske og utrolige, men jeg ville i hvert fall ikke ønsket å bo der!

bottom of page